En nasjon kunne avgrenses på kartet, det var de som snakket samme språk og bar folkedrakter med felles mønstre. Vi vet at slik er det ikke lenger. Og slik har det heller aldri vært. I beste fall har det vært en drøm, et fagert og naivt ønske. For like gjerne som å føre til samhold og enighet, har en slik forestilling ført til avgrensing, utstøtelse og strid. Men om vi ikke på 17. mai skal tenke på nasjonsbygging, handler det likevel om et fellesskap som bygger et hus. I den senere tid er vi blitt minnet på den gamle norske dugnad. Utover bygdene var det ikke uvanlig at folk kom sammen og hjalp hverandre å bygge hus: Noen kunne snekre, andre kunne male. Huset ble bygget etter stedlig skikk og tradisjoner. Slik levde også folk sine liv i hverdag og fest. De fulgte skikk og bruk på stedet. Vi gjør det fortsatt, selv om alt er annerledes enn i tidligere tider. Fortsatt leser vi Bibelen, Salmenes Bok i Det gamle testamente, en sang ved festreisene, diktet av sagnomsuste kong Salomo: Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Slik leser vi i Salme 127. Det handler om å vende blikket utover oss selv. Rett øynene gjerne mot horisonten og hev dem opp mot himmelen blå. Den blå himmel synes uendelig. Den er uendelig, i alle fall for den menneskelige bevissthet. Vi mumler de samme ordene over leppene, som alle søndager, det være 17. mai eller ei: Kyrie eleison, Herre miskunne deg. Vi jubler den samme lovprisning: Gloria in excelsis Deo, Ære være Gud i det høye. Når vi mumler eller synger, bygger vi hverandres liv. Vi vet at vi lever våre liv under himmelen, den uendelige himmel. Når vi gjør det på 17. mai gjør det også en forskjell. Det er ikke en klisjé å si nettopp det. 17. mai ble til i en tid folk trengte et symbol på frihet. Og det er fortsatt slik. Vil Gud ikkje vera Bygningsmann, me faafengt paa Huset byggja, synger vi hver 17. mai. Ordene er av Elias Blix, og mer nasjonalromantisk kan det ikke bli. Samtidig gjenkjenner vi hvert ord, ikke fordi vi har sunget ordene siden vi var små, men fordi de uttrykker et håp og forventning, som selveste kong Salomo delte.
Morthen Sørlie, prest i St. Hanshaugen sokn